Jubileumsboka 2014 - Foto
Tor Gundersen på Hennig-Olsen Is

Tor Gundersen på Hennig-Olsen Is

Tor Gundersen på Hennig-Olsen Is.

Foto: Kjell Inge Søreide

Fellesskap og klasseskille

–- Jeg er vill etter is. Det har jeg vært så lenge jeg kan huske.

I 1962 mente nabofrua at 13 år gamle Tor Gundersen fra Hamresanden kunne trenge en sommerjobb. Han elsket is. Hun var kona til Kai Kittelsen. Disse to tilfeldighetene beseglet ungguttens yrkeskarriere. Underveis slo Tor Gundersen to bedriftsrekorder i Hennig Olsen Is. En av dem er 51 års tjeneste for kremen av iskrem. Mer om den andre rekorden senere.

¬– Jeg har aldri tenkt et sekund på å bytte jobb. Og jeg har ikke gruet meg til en eneste arbeidsdag, sier Tor Gundersen. Mens bedriften feiret sitt 90- årsjubileum i 2014, ble Tor feiret for 45 års ansettelse i Hennig Olsen Is. Det skulle vært plusset på seks år. Det er ansiennitetsrekord.

For egentlig begynte iskremkarrieren hans seks år før han i 1969 ble fast ansatt som sjåfør. Den startet en sommerdag i 1962, samtidig som Hennig Olsen Is innviet sitt nye produksjonsanlegg i Hannevika. Med anbefalinger fra fru Kittelsen meldte 13-åringen seg til tjeneste som hjelpegutt på isbilen. For en liten gutt med iskrem øverst på favorittlisten var det som å få nøkkelen til et skattkammer.

Fikk kremjobben
Gundersen opplevde mest av det siste.

– Jeg fant meg til rette fra første dag. Det var tidlig opp om morgenen for å laste bilen full med iskremkartonger. Helge Espebu var sjåfør og sjef. Jeg var verdens mest motiverte hjelpegutt. Jeg syntes sjefen min hadde verdens tøffeste jobb, sier Gundersen.
Det var slutten av 1960-årene. Unggutten gledet seg til hver sommer da han kunne melde seg til tjeneste i Hannevika. Han fulgte isbilen på kryss og tvers i landsdelen, på støvete landeveier til Arendal i øst, Bykle i nord og Flekkefjord i vest. Snakket med kjøpmenn, bar inn is i frysediskene.

Jobben var hard, dagene lange dager og løftene tunge. Etter å ha kjørt Venneslaruta fredag var det tilbake til Hannevika for å laste opp bilen på nytt og legge i vei oppover Setesdal om kvelden. Lørdag morgen leverte de iskrem til butikkene nedover dalen.

– Det var aldri noe snakk om kjøre- og hviletid den gang. Vi kunne jobbe sju dager i uka i sommersesongen, minnes Tor.

Frynsegoder vanket det selvfølgelig for en hjelpegutt på isbilen; han fikk spise av lasset. Tor kunne forsyne seg av iskrem hver dag på jobben om han ville. Og det ville han. For en sommerjobb.

Etter ungdomsskole og et halvt år på handelskole var Tor klar for yrkeslivet. Minnene fra somrene hos Hennig Olsen Is satt i. Han drømte om en jobb bak rattet på isbilen. Han fikk fast jobb, men strøk til oppkjøringen. Dermed ble det jobb i lager og produksjon første året.

Men en dag sa sjefen hans ” nå må du få deg lappen”. Han kjørte 19-åringen opp til Biltilsynet, Tor kjørte opp på nytt, og bestod prøven. Så var han klar for sjåførjobb.

Tilhørighet
I 26 år jobbet Tor Gundersen som sjåfør i distribusjonen. Han trivdes i det hektiske og til tider kaotiske arbeidsmiljøet. Bedriften vokste, produksjonsrekorder ble satt og Hennig Olsen Is erobret stadig nye salgsområder.
¬– Det skjedde noe hele tiden og arbeidspresset kunne være høyt. Men vi ble alle smittet av den energien eierne og ledelsen utstrålte. Vi stod på som bare det, sier Tor.
I 1996 kjørte han isbilen for siste gang og gikk over i serviceavdelingen. Siden da har jobben hans bestått av utplassering og vedlikehold av frysedisker og softismaskiner på utsalgsstedene.
Gundersen har rekord-lang fartstid i Hennig Olsen Is, men han har mange kolleger med både 20 og 30 års ansiennitet. Folk som begynner hos Hennig Olsen Is har en tendens til å bli værende der. Tor tror han vet hvorfor:

- Det har alltid vært et utrolig bra samhold i bedriften. Veien fra gulvet til sjefskontorer og eiere har vært kort. Alle jobbet med samme mål; å få bedriften til å vokse og sikre arbeidsplassene. Alle stod på for bedriften og eierne viste vei ved å pløye overskuddene inn i bedriften igjen. Det ble hele tiden investert i nye maskiner som økte produksjonen og lettet arbeidsoppgaver for de ansatte, sier Tor.

Han tror familieeierskapet til Hennig Olsen Is har vært avgjørende for samholdet og lojaliteten blant de ansatte.

- Jeg har hele tiden følt meg som en del av en stor familie. Da skal det noe til at man begynner å lete etter ny jobb. Jeg har ikke vurdert å bytte jobb en eneste dag på de 45 årene som fast ansatt, sier han.


Hva er disse båndene laget av? Er det slik at bedriftens historie, dens kamp for å overleve som uavhengig iskremfabrikk og eierfamiliens usvikelige tro på suksess har smittet over? Mange ansatte har opplevd at de er viktige medspillere på et vinnerlag. De har fått frihet til å utfoldes seg. De har sett at også kvinnene etter hvert er løftet opp og fram og de har observert eiernes lojalitet til egen bedrift.

- Det kan ikke herske tvil om at familien Hennig-Olsen har virket samlende på arbeidsmiljøet. Deres engasjement for bedriften og vilje til å satse på de ansatte har inspirert til innsats og samhold, sier Grønås.

Tor Gundersen har to bedriftsrekorder i Hennig-Olsen. Den ene er 51 års ansiennitet. Men hva var den andre rekorden?

Den satte han sommeren 1962 på isbilen. Sjåføren Helge Espebu ville sjekke hvor mange Jam jordbær pinneis hjelpegutten kunne spise på èn dag. Han klarte 44.

Tor GundersenHennig Olsen Is ASHennigOlsen